103 dager siden sist…

Publisert oktober 16, 2017 9:18 pm

Hei, da var det deg og meg da, 103 dager siden sist jeg skrev blogg.

Klokken er 00:56 i skrivende stund, skrivende på en pc med en halvmørk skjerm, tankekjøret har meldt sin ankomst og jeg sitter på sengen min helt stille, alene og lysene er slukket rundt meg.

Det får meg til å tenke tilbake på min første leilighet, mitt første hjem i Mo i rana hvor hybelverten min fortalte meg følgende første natta: Får du ikke sove Alexander, da må du prøve å legge deg i sengen og visualisere at du er på en båt som vugger fra høyre til venstre.

Jeg tenker nok sikkert som deg, hva var greia med det? Men sannheten er at det funker i de tilfellene hvor Ole Lukkøye er opptatt med å få andre barn til å sove.

Alt har nok sin mening og følelsen av stillhet kommer ikke bare sånn plutselig. Vi mennesker jages nærmest konstant av lyd og synsinntrykk.

Stillhetens utydelige terreng skremmer meg ofte. For hva møter meg der inne, etter at lysene er slått av?

En avdød venn, sa engang: Frykt ikke og vær tålmodig, for i stillheten kan du virkelig finne skattene.

 

Jeg har lagt merke til at stillheten har gitt meg muligheten til å lytte og høre mer av hva slags lyder kroppen min lager. Rumler magen så hører jeg det, puster jeg så hører jeg også det. Det er liksom bare meg som lytter innover, mot dypet av meg selv.

Det jeg jobber med er nok å innse at stillheten ikke er et fravær, men heller et nærvær og Jeg får muligheten til å komme i kontakt med meg selv.  Det er ikke alltid ønskelig, men det skjer hver eneste natt.

 

Premieren i Bergen er tilbakelagt som et fantastisk kapittel i en bok som aldri tok slutt.

Forestillingen er over og publikum har dratt hjem.

 

Når jeg ser tilbake på det som har vært så tenker jeg ofte på hva jeg egentlig driver med og hvorfor jeg gjør dette.

jeg gjør det for meg selv, men også for samfunnet som en liten påminnelse på at vi må huske å fortelle oss selv at vi er gode nok som vi er.

I dag er det ikke tid til å fortelle oss selv at vi er gode nok, vi er som regel opptatt med å fortelle andre at de er gode nok, vi skal se bra ut og vi skal prestere i de grenene vi aldri trudde vi skulle prestere i.

Målingene forteller oss at vi er verdens lykkeligste land, men er du lykkelig?

Jeg ser som du, mange ”lykkelige” mennesker der ute, mennesker som har en fantastisk jobb, en nydelig familie og en fantastisk fasade. Jeg ser de som sliter og jeg ser meg selv, mannen i speilet.

 

Comments are closed here.