Categories for Ukategorisert

At det skulle komme tilbake nå skremmer meg

Nå var det endelig på tide å skrive litt.

Jeg er har funnet ut at jeg er typen som skriver når jeg selv synes at det er nødvendig, og ikke når jeg ikke føler at jeg ikke har noe å skrive eller på hjertet. Bloggen må være ekte og den skal være til hjelp for dere der ute.

Den siste tiden som har vært siden show-premieren i Bergen har vært litt opp og ned må jeg si, men spennende.

jeg har funnet sider ved meg selv som jeg liker og som jeg slettes ikke liker i det hele tatt. Jeg er klar over at man ikke skal skylde på ADHD´n sin i enkelte situasjoner men at utfallet i enkelte situasjoner kan trigges av diagnosen er nok tilfelle.

Den siste tiden har jeg lagt merke til at jeg er lett antennelig, sint og sur.

Når jeg blir sint kan det sammenlignes med et barn på 6, som ikke får det han vil i butikken, som legger seg ned i frustrasjon over at den ene sjokoladen som han hadde lyst på der og da ikke blir med i handleposen hjem.

 

Fra spøk til revolver her om dagen var jeg på «shopping» sammen med ei venninne, turen var lagt opp til at vi skulle finne forskjellige nytte ting og se på kler.

Hun kommenterer noe jeg gjør, noe som jeg ikke er enig i, men som jeg reagerer voldsomt på. Jeg stopper opp momentant å sier at jeg vil dra hjem, nå med engang!

Enden på visa er at hele turen er ødelagt, de planene som ble lagt ble lagt på is (fra min side) og selv om hun foreslo at vi skulle fortsette turen så var ikke jeg enig i det, jeg skulle en ting å det var å dra hjem.

 

 

 

 

 

 

Fort legger jeg merke til at kroppen går i lås, jeg skal hjem og beveger meg ikke en meter fra døra, jeg skal ut den døra, inn i bilen og hjem.

For publikum rundt så sikkert dette helt vanvittig dumt ut, hvorfor kunne jeg ikke bare slutte å diskutere med hun, hvorfor kunne jeg ikke bare innrømme at jeg hadde feil eller mistolket det hun sa og hvorfor i alle dager kunne jeg ikke bare akseptere at hun ønsket å gå videre, at hun hadde lagt situasjonen bak seg, den var glemt fra hennes side.

Hos meg var situasjonen mer en bare glemt, den lå der som et ferskt minne, som en krig jeg skulle vinne og noe jeg absolutt ikke skulle akseptere var at hun var ferdig snakket om det, mens jeg bare fortsatte.

I slike situasjoner har det en lei tendens til å eskalere, til å bli større en hva det  i utgangspunktet var. Det er rett og slett flaut å bare gi seg, si at jeg beklager, at det var jeg som tok feil.

Jeg har ikke opplevd dette siden jeg var barn, at det skulle komme tilbake nå skremmer meg, at det ikke går ann å ta ting opp med meg uten at jeg skal bli sint eller forbannet, var det dette ADHD-medisinen skulle hjelpe meg med å unngå?

jeg ble like forbannet og sint selv om jeg tok medisinen, husker jeg.

 

 

Alexander, brems ned!

 

Takk for sist, long time no see

Noen av dere har nok fått med dere at jeg har vært svært opptatt av å få forestillingen Mannen i speilet ferdig, noe jeg og flere essensielle personer har jobbet hardt med i mange måneder.
Hver dag går til å lese manus, være i studio og på min egen lille private scene.
Strukturert? nei, jeg er ikke strukturert… heller mere ustrukturert her jeg sitter å skriver blogg isteden for å lese det jeg egentlig skal lese… Manus.
Men jeg tar suffløren min på ordet, hun sier nemlig det at det er viktig med pauser i blant og det har jeg faktisk tatt meg tiden til.
Jeg er flink til å ta med pauser, gå tur, ringe i tlf, sitte på Facebook, skrive blogg, lage mat og evt sove litt inn i mellom.. men med en hver pause så følger en tung ryggsekk av dårlig samvittighet, hvorfor?
jeg tror nok mye av grunnen er at jeg er livredd, livredd for å ikke få med meg alle ordene på de tett fylte 27 sidene med skrift.
 «Men jeg har faktisk vært litt flink,til å ikke ha dårlig samvittighet også»
Å shit!
Det har vært påske har det ikke, tror jeg har glemt bort hele påska jeg..
i den såkalte påske uka så har livet mitt vært fylt av nye møter og gjensynsglede med venner.
Føle litt på utelivet i Stavanger, byen jeg bor i og ikke minst få lov til å være meg selv 110% ( som de sier på Paradise Hotel).

Manuståka

Du lurer nok som mange andre på  hva jeg egentlig mener med manuståka?

Jeg har snakket mye om den i tidligere sammenhenger, men hva mener jeg egentlig med det?
Manuståka er en boble, en som bare jeg er i.
Hvis du har deltatt i et reality program tidligere, så kan du nok forstå hva jeg mener.. du blir usosial, forstår ikke helt hva som skjer utenfor bobla.
Du blir rett og slett overrasket over at andre mennesker rundt deg snakker om ting som du brydde deg om tidligere, men som nå ikke betyr like mye lengre, i såfall ikke akkurat nå.
Det er mye jeg har gått «glipp av» på grunn av mitt fokus på manus, men jeg får igjen svært mye også.
Nå høres det ut som jeg klager, å det gjør jeg ikke.. jeg bare konstaterer at jeg er i en fase som krever fult fokus.
Verden utenfor går fortere en hva jeg hadde sett for meg for å si det sånn.
Dette har blitt en fantastisk spennende og stor produksjon å jobbe med,  det er mange mennesker som har sin rolle og ikke minst som jobber frivillig for å få dette i havn, jeg spør meg selv..

«hva skulle man ha gjort uten frivilligheten?»

 Dette kan nesten sammenlignes med det jeg lærte om kroppen da jeg studerte Ambulansefag.
Fungerer ikke det ene organet, så funker ikke resten.. og til slutt blir det en total svikt over alt. ( Noe vi selvsagt skal unngå)
Jeg er stolt over alle de unge talentene i Bergen som legger ned de arbeidstimene som kreves for å skape denne store produksjonen som Mannen i speilet er blitt, jeg er stolt av frivilligheten og jeg er stolt Bergen by!

Alexander, brems ned!

Det er mange av dere som ber meg stoppe opp, jeg følger deres råd av og til, og prøver med det å hente meg inn når kroppen krever det.
 
Jeg er flink til å si:  Glem det og fokuser og jobb, noe jeg ofte sier for å kunne fortsette det viktige arbeidet som skal gjøres, det handler om synliggjøring av flere tema som er tabu å snakke om i samfunnet.
Noen sier jeg er modig, andre sier jeg er en dust og at jeg må ikke komme her å komme her…
 
Sjalusi, det vet vi alle hva er eller?
Sjalusien er noe som brenner sterkt hos oss alle på et eller annet hvis, det er også noe jeg får kjenne på, men jeg har skjønt at noen broer må brennes og at alle ikke kan være venner.
 
Takk til dere som jobber for at vanskelige tema skal snakkes høyt om.
 
Det er sånne som dere som skaper et trygt og åpent samfunn.
PS: Alle bilder som er brukt i dette blogg innlegget er tatt av Ståle Melhus

Mitt største ønske er å kunne skrive!

Ofte snakker bloggere om det å ha skrivesperre, hvor vanskelig det er å komme på noe fornuftig å skrive om. Jeg må si jeg er enig, det er slettes ikke lett å finne på noe fornuftig, selv om man tenker mange tanker om hva man skal skrive.

jeg ønsker å takke dere som leser bloggen min, det er ikke noe jeg forventer men heller en plattform hvor jeg har fått ut mine tanker i skriftform og et sted hvor tanker kan lagres, siden jeg har så mange.

For meg har det vært viktig å få sette ord på de små, men også store tingene i livet.

I mitt unge hode så er det svært mange ubesvarte spørsmål, som jeg deler med dere, kanskje for å lettet på trykket?

Det å få positive meldinger på Facebook om mine blogginnlegg er fantastisk godt, men ikke minst å få høre at de hjelper enkelte mennesker til å forstå hverdagen er noe jeg aldri så for meg da jeg startet denne nettsiden.

Som jeg har sagt tidligere så har jeg vært svært opptatt av å dele ALT og ikke bare litt, da jeg mener at vi mennesker er verdensmestere i å ikke dele for mye om hvordan vi egentlig har det.

En annen ting jeg har sagt er at vi lever i et lukket samfunn som er preget av usikkerhet blant oss medborgere og at dagens unge vokser opp i en generasjon som krever prestasjon, noe som er svært  krevende for enkelte menneske.

Følelsen av å gi mere faen kommer for til meg, det å være seg selv og bli likt for den jeg er har vært mer og mer viktig det siste året.

Ønsker jeg å prestere der jeg kan prestere så gjør jeg det, sånn som nå, nå skriver jeg på bloggen igjen og jeg presterer for meg selv, ingen andre.

Favoritt faget mitt på skolen har alltid vært norsk, da kunne jeg ta steget inn i boblen min, skrive uten å bli forstyrret og fantasere meg vekk i noveller og kåserier.

Tro det eller ei, det å ha ADHD i den sammenheng var ingen hinder, det gidde meg ro og tid til å tenke og reflektere over andre ting, jeg elsket det!

Mitt største ønske var å kunne skrive, skrive om hva som helst, livet mitt, mine drømmer og mine tanker. Nå lever jeg ut mitt største ønske, jeg skriver å jeg skriver til flere en meg selv.

Hvem skulle tro det for 18 år siden!

 

Storebror, lillebror, da , nu og for alltid!

Hva skal man si når du våkner opp til nyheter, meldinger og telefoner om at din egen storebror han du er så glad i har sluppet en svert personlig dokumentar om hans eget liv som rusavhengig og prostituert i Oslo.

Svaret er nok at dette har jeg visst skulle komme, det livet som skildres her har vært og er endel av livet mitt.

Det å vokse opp sammen med en storebror som har vært langt borte, men samtidig så nær har vært tøft på mange måter. Vi har noen av  de samme minnene og har alltid vært flink til å skåne hverandre.

Når vi møtes så snakker vi ofte om tiden som har vært og om tiden som skal komme, alltid drømmende aldri dømmende.

Det er flere måter å være «narkoman» har jeg lært, min bror er det på en måte som jeg setter veldig stor pris på.

hver gang jeg ringer så tar han tlf, uansett om han er rusa eller edru. Sender jeg melding så får jeg alltid svar innen en time og ringer jeg å ikke får svar, så ringer han opp. Han er på en måte alltid der og jeg er der for han, når vi trenger å slå av en prat.

Det er ikke å legge skjul på at livene våre har tatt vær sin retning, men det som er viktig er at vi er stolt av hver andres prestasjoner og framgang, vi ønsker alltid hverandre det beste og håper på det neste.

Showet mannen i speilet blir et dypdykk inn i min verden hvor oppvekst og opplevelser med vonde barndoms år blir belyst på en vakker måte.

Gaute er også enig i at dette er en svert viktig del å få fram, psykisk helse for barn og unge og at neste generasjons barn ikke havner i den situasjonen som jeg og min bror havnet i.

Storebror han jeg er så glad i har lettet på sløret og tar dere med inn i en verden som dessverre er svært lukket men også åpen for almenheten.

Jeg er stolt over å ha en storebror som tørr og være åpen om livet, tørr å fortelle historien slik at andre IKKE skal gå i samme fella.

Vi lever i et lukket samfunn som bærer preg av stillhet rundt situasjoner som er vanskelige å snakke om, ting som ikke skal fram i lyset og virkeligheten som puster oss i nakken.

Min bror har alltid hatt et stort ønske om å drive med musikk, et ønske som veier sterkere en livet.

Storebror, lillebror, da , nu og for alltid 

Du kan se dokumentaren jeg snakker om i linken under.

NB! Dokumentaren krevet VG+
Råd: Last ned VGTV på app store eller android, da er den gratis 

https://www.vgtv.no/#!/video/139306/gaute

Den der jævla ANGSTEN!

Alexander hvem er du i vennegjengen, på jobben eller på scena var et spørsmål jeg fikk hos legen min her om dagen.

Jeg begynte å lure på hva han egentlig mente med det?

Kort svarer jeg at jeg nok er den muntre, vimsete, omsorgsfulle, litt sjarmerende  og kanskje den som sier ting som ikke henger helt på greip.

I samtalen kommer vi litt inn på hva jeg skriver på nett, at jeg skriver så åpent om psykisk helse, han mente at dette var positivt for meg og at jeg burde skrive enda mer.

Tidligere har jeg sagt at jeg mener at vi lever i et lukket samfunn preget av frykt for å ikke bli godkjent for den man er. Vi lever i generasjonen prestasjon, hvor ingenting er godt nok.

Nylig var jeg i Spania – Gran Canaria for å lese manus til showet «Mannen i speilet» som har premiere 13 mai i Fana kulturhus i Bergen. Turen i seg selv var fantastisk, jeg la merke til noe  som jeg alltid prøver å forhindre, den der jævla angsten, angsten for å ikke prestere i en helt vanlig hverdag.

 

Hva er egentlig angst?

Angst er ubehagelig, men ikke farlig. Det finnes forskjellige typer angst, men fellestrekk er følelse av frykt eller sterkt ubehag. Angst kan være et tegn på at man har levd med for mye stress og belastninger over lang tid.

Visste du at angst er en av de vanligste psykiske helseplagene i Norge. Om lag 30 prosent får en angstlidelse i løpet av livet. Ofte opptrer angst i kombinasjon med depresjon. Det kan være vanskelig å kjenne forskjell på bekymringer og angst, eller å vite hvordan du kan forhindre at angsten utvikler seg. Det er ikke farlig å ha angst, selv om du føler det sånn.

Jeg er en av dem som er  flink til å tulle, le det vekk eller rett og slett ikke snakke om det i det hele tatt.

I dag snakker vi mer åpent og ærlig om vår psykiske helse, men en utfordring som vi ikke snakker mye om er det å ha angst.

Det vanskeligste med angsten er nok at ingen ser den, den er som en sjult liten jævel som bare venter på å komme fram når du minst ønsker det.

Foto: Mattis A. Falch

På Gran Canaria hadde jeg en helt «enkel» frisør time, en time jeg hadde bestilt en uke i forveien. Dagen starter med at jeg går å grubler på hvordan jeg skal møte vedkommende som skal klippe meg, hvordan jeg skal snakke for å ikke bli oppfattet som rar eller mindre intelligent. Det viktigste av alt er å IKKE stamme (henge seg opp i ordene) ved det første møtet.

Dagen ender med at jeg setter meg ned på en restaurant like i nærheten av frisøren, ringer en venn og  forblir sittende.

Jeg tar meg selv i å se på klokka for å sørge for at jeg snakker lenge nok til at jeg ikke rekker frisørtimen.

Dette gjør at jeg tror at jeg skaper en god unnskyldning for å ikke møte opp til avtalt tid, til vanlig er jeg flink til å holde tidsskjema.

Stammingen har vært og er en del av meg hele livet og kommer til å være det resten også. Som barn har dette vært en del av meg som jeg ikke har vært stolt over, men heller noe som har stått i veien for at jeg skal prestere normal, trudde jeg.

For meg har det å stamme skapt situasjoner som har vært så ekle at jeg ikke helt har forstått hvordan jeg kan løse dem.

Foto: Mattis A. Falch

To gode eksempler/Situasjoner i hverdagen:

Eksempel 1 

På skolen var jeg han som ikke leste høyt framfor klassen, jeg var han som pratet mest i timene og skapte mye uro rundt meg. Det å lese høyt var en trigger for at stammingen skulle komme, det var en usikker situasjon som jeg selv ikke kunne kontrollere.

Første time på Rønvik barneskole, det er Norsk å vi har fått i oppgave å lese om en av de fremste naturalistiske forfatterne i Norge, Amalie skram.

jeg visste denne dagen ville komme, vi hadde allerede fått 2 uker på å lese oss opp, slik at vi kunne lese dette høyt for klassen, stykke vis.

Angsten kom når det var min tur til å lese, min tur til å prestere. innerst inne visste jeg at usikkerheten var så sterk at jeg kom til å stamme mens jeg leste, jeg bare visste det.

Følelsen av å høre de andre elvene lese flytende uten noe problem ble for sterk, jeg klarte ikke å være like flink som dem.

Før det var min tur var jeg forsvunnet, jeg hadde tatt meg turen til skole toalettet, ikke for å spy men for å slippe unna å lese når det var min tur.

Eksempel 2 

Jeg er på sikkerhetskurs med jobb, instruktøren på kurset skal vise oss enkle grep for å få en tryggere arbeidshverdag. Av alle 30 deltagere så velger han selvfølgelig meg som prøvekanin, han peker på meg, klumpen i magen kommer raskt.

Det værste som kan skje nå er at han stiller meg et så enkelt spørsmål som, hva heter du?

Rundt meg står alle mine kollegaer, de jeg faktisk aldri har stammet framfør tidligere. Du lurer nok på Hvorfor? Grunnen for det er at jeg ikke har blitt satt i en presset situasjon hvor jeg må prestere på det muntlige plan.

Det jeg håpet IKKE skulle skje, skjer nå, han lurer på hva navnet mitt er….

Mange tanker farer i gjennom hodet, skal jeg løpe min vei, hvor er utgangen, kan jeg gå på do eller skal jeg rett og slett bare prøve å si navnet mitt, så ser vi hvordan det går?

Pulsen stiger, hjerte banker, jeg begynner å svette og det kjennes ut som pusten stopper opp.

Jeg starter med bokstaven A ( i Alexander) å hører at dette ikke går, men velger å ikke gi meg. Når jeg presenterer meg blir det hørende slik ut – Aaaaaaaaaaaalexander. det værste som kunne skje har skjedd, jeg klarte faen ikke fortelle navnet mitt, ordentlig.

 

Foto: Mattis a. Falch

jeg tror nok at folk tenker tanker som, hva er det som er galt med deg? Kan du ikke skjerpe deg, roe deg ned? Du er oppmerksomhetssyk, ta deg sammen.. Dette er noe som de fleste med angst opplever at uvitende mennesker rundt sier, eller tenker.

Å gå rundt med angst er som å ha kroppen full av melkesyre , du vet aldri når, hvor og hvordan den slår til . Jeg kaller den en snikskytter.

Det er ikke alltid like lett når du våkner om morgningen, sitter på skolebenken, eller er på sikkerhetskurs og den plutselig kommer snikende uten at du vet hva du skal gjøre med den.

Kroppen svekkes, du blir kald innvendig, kvalm og føler at alt går rundt. Redselen tar knekken på alle følelsene. Noen ganger tenker du «jeg vil bare dø». Det er viktig å ha trygge mennesker rundt seg når anfallene kommer, og mennesker som prøver å forstå og som godtar «sykdommen».  

Vis respekt og se mennesker for den dem er.

Du kan bli kvitt angsten eller lære å håndtere den bedre, med rett behandling og ved hjelp av egen innsats.

Det finnes flere behandlingsmetoder for angstlidelser. Det er viktig at du finner en type behandling som passer for deg, og at du selv aktivt deltar i prosessen. Du må jobbe med å møte de situasjonene som for deg skaper angst. Noen klarer dette på egen hånd, mens andre trenger hjelp fra en terapeut. Snakk med fastlegen din om hvordan du kan få best hjelp.

Behandling for angst kan være egne treningsprogrammer hvor du «utsetter» deg selv for det som gir deg angst. Dette kalles eksponeringsterapi. En slik behandling kan også kombineres med samtaleterapi. Gjennom denne behandlingsformen vil du og terapeuten samarbeide om å bryte tankemønstrene som er med på å opprettholde problemene. Noen kommuner har tilbud om «Rask psykisk helsehjelp». Ta også gjerne kontakt med Angstringen som har selvhjelpsgrupper som mange finner det nyttig å delta i.

Dødsdommen, er det nå?

 

 

Jeg har tenkt mye på om jeg skal skrive dette eller om jeg rett og slett skal la være!..

Som vanlig klarer jeg ikke la det ligge, dette er nok en av de tyngste og dypeste tankene, så vær så god.

jeg tenker mye på døden for tiden, jeg tenker på alle de som har valgt og forlate det paradiset som vi skulle bygge opp sammen.

Selv føler jeg at lista bare blir lengre og lengre, faktisk så vet jeg at listen ingen ende vil ta.

Hver gang jeg hører om et dødsfall så tenker jeg umiddelbart på min bror ( noe som jeg selvsagt ALDRI håper skjer) men så viser det seg å være unge mennesker, unge mennesker som ikke er fylt 25 enda!

Når beskjeden kommer, så blir jeg stille, jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg tar meg selv i å avslutte hver eneste setning med å si < dette er ikke den siste >.

Det skremmer meg at jeg har hatt rett HVER gang, at bare fler og fler av mine venner velger å avslutte livet.

Skal jeg være ærlig med dere så har lista blitt lengre og lengre og tallet er oppi 11 stykker, 11 stykker folkens fra alderen 15 – 25 år! Selv har jeg vært i 7 av disse 11 sine begravelser. Skal jeg være ærlig så vet jeg ikke om jeg orker å gå i flere begravelser.

Jeg trøster meg selv med å si at jeg vet at vi kommer til å ses en dag, enten når jeg kommer opp eller når de kommer ned.

 

Jeg har sagt før at jeg ønsker å leve evig, men jeg er faktisk ikke sikker lenger.

Får jeg muligheten så tar jeg heller sjansen min på sykesengen enn å tenke på hvor mange av mine venner som har forsvunnet sånn plutselig *POFF*.

Rundt meg har jeg venner som sier og ser ting så klart at jeg kan forstå at jeg kanskje er inne i en epoke i livet, en epoke med sorte vesner som kommer å følger de jeg har mistet inn i et lys som er så sterkt at jeg ikke kan se hva som er på den andre siden.

Med senket hode går de sammen, mot lyset, de sier ikke farvel, de smiler ikke og de sier ikke hade, de bare går.

Mye tenker jeg på sosiale medier om dagen.

Det overrasker meg, men jeg gjør nok det samme som mange andre, jeg sender en beskjed, et brev om tanker og minner av vedkommende. På Facebook-siden, som straks blir omgjort til en minneside blir beskjeder postet, selv om han/hun ikke er her lengre. På denne digitale gravplassen er det flere hundre, nei tusen hilsninger som de ikke kan se engang!

Tenker vi godt nok over det, så vet vi at de ikke kan se det vi skriver, men vi velger som alle andre å tro at de ser.

Jeg forstår at det er godt å dele tanker, minner, drømmer og fine ord, men sånn egentlig, hvorfor har vi ikke fortalt de alle disse flotte ordene når de var her sammen med oss.

For alt vi vet, så var det disse ordene de trengte for å se lyset i tunellen.

Som du sikker leser så undres jeg over hvorfor alle fine ord kommer når vedkommende er død?, men jeg ser at jeg gjorde denne store feilen selv, akkurat i dette øyeblikk. Jeg ser at distansen mellom ønsker og handling bare blir større, at et ønske er et ønske og en handling for blir en handling.

Tiden har forandret seg.

Nå tjener jeg plutselig penger, penger som jeg selv skal forvalte slik at jeg kan leve det livet jeg ønsker. Drømmen jeg så foran meg når jeg lukket øynene mens jeg hørte på musikk som ung er plutselig realitet.

Men nå skal dere høre, jeg har faktisk gått til sengs med alt for mye jeg må takke for

Fra å stikke hånden inn i et medisinskap, blande alt sammen bare for å bli en del av universet, til at jeg kjenner på en stort takk er et under i seg selv.

Jeg begynner å forstå at livet mitt er basert på mye flax, men også tillit mellom enkelt mennesker. Jeg forstår at noen av de som er død har vært venner fra en krets som jeg selv ikke lengre omgås, men som er mennesker jeg har respekt for.

Disse folka har vært med på å forme min oppvekst, min forståelse rundt ting og deltatt i enkelt hendelser å minner som jeg aldri får tilbake.

 

Jeg takker Mamma for at hun er så sterk, så sterkt at hun enda står med begge bena planta på jorda.

Takk til mine venner, kollegaer og ikke minst følgere som støtter meg for den jeg er.

De sier drømmer kan bli sanne, men jeg kan fortelle deg det at mareritt er drømmer og det er akkurat det samme. Det værste er at folk sitter der ute og blander sammen sannheter som ikke fins.

Det er viktig for meg å si at det er bare å gjøre det du gjør og gjør det bra

For vi skal alle bare dø en dag.

Takk for at du leste.

– Alex

Snakk om å være frekk eller!

Tenk at jeg bare reiste fra dere uten at dere visste noen ting som helst?!

Det er godt å tenke på at dette var en tur som var planlagt slik at jeg skulle få tilbake energien. Av og til i gitte sammenhenger er det lurt å reise bort slik at man ikke blir forstyrret av omgivelsene. reis gjerne til et sted hvor du får tid til å tenke og reflektere.

Jeg var IKKE ute etter en plass hvor helene sto i taket eller hvor champagne føringen ikke så sin begrensing. Det å lete spesifikt etter et sted hvor pensjonistene oppholder seg er noe jeg sjeldent gjør, men nå gjorde jeg akkurat det.

Nå handlet det om å finne roen, men også jobbe strukturert med drømmen som skal gå i oppfyllelse dette året.

Puerto De Mogan ble plassen, stedet hvor du kan ligge på en solseng eller på altanen å se ut over Kanariøyenes fantastiske kystperle. Oppleve solnedgangen og ikke minst se når månen står opp.

Gamelbyen – Puerto De Mogan

 

Når jeg var her nede tok jeg en fjelltur hver morgen for å finne tilbake fokuset (anbefales) og for hver gang jeg kom opp på toppen av fjellet kom denne krabaten ut av steinen. Han fikk kallenavnet Simba.

Jeg regner med at Simba snakket Spansk, men siden jeg ikke har vært flink nok til å ta vare på morsmålet mitt så brukte jeg tegn til tale  for å si det sånn..

jeg må ærlig innrømme at jeg er overrasket over hvor mange løs katter det er i Spania, hvorfor er det egentlig slikt og hva er det som gjør at så mange katter ikke har et hjem? Det jeg har har funnet ut, er at jeg ikke skal gruble for mye på det, det ville gjort meg gal.

Katten Simba

 

 

Det som også var mest spesielt med turen var at jeg har fikk muligheten til å møte mennesker som lever i grotter i fjellet. Det har sin forklaring på det også, å forklaringer er at temperaturen i grotter holder seg jevn  hele veien og at på denne tiden av året er det varmt, svært varmt. På vei opp til grottene steg temperaturen i sola til hele 53 grader.

Inne i grottene har de med seg det de trenger for å overleve, kjøkkenutstyr, klær, vaskebaljer, mat  og ikke minst barna/familiene sine.

De tok betalt for at vi skulle få lov til å se, og bilder var dessverre forbudt .

 

Ved kveldstider tusler jeg nedover mot kysten for å se på noe som er så vakkert at det faktisk ikke kan beskrives med ord. Jeg finner meg en gammel stol,  setter meg ned for puste ut.

Det å kjenne på at man lever er noe jeg faktisk unner alle og en hver, med dette mener jeg at vi må tørre og kjenne på det å være litt «ensom» men også tilstedet.

Solnedgang i Puerto De Mogan

En taxi sjåfør står utenfor rommet mitt, først nå forstår jeg at jeg skal forlate dette fantastiske stedet.

Jeg har hatt en fantastisk tid her i Puerto De Mogan, jeg har spasert rundt i hele byen, utforsket alle stedene, vært på fjellturer og møtt masse spennende mennesker.

Jeg har også fått tid til å se solen stå opp og gå ned. jeg har fått sett månen våkne til liv, men best av alt altså jeg har kjent på det å være alene.

Nå er jeg klar til å peise på videre, vise dere showet Mannen i speilet og ikke minst reise på turnè!

Endelig er jeg klar til å fortelle ALT!!

Endelig er så står jeg klar med mitt helt eget SHOW som heter mannen i speilet!

Mannen i speilet er et show som er basert på livet mitt og de 5 årene jeg har jobbet som foredragsholder i Norge.

Det har vært fem fantastiske år som har gitt meg muligheten til å fortelle min historie om ADHD og psykisk helse, men det viktigste av alt er at har jeg fått muligheten til å engasjere barn og unge i Norge.

Mannen i speilet blir et dypdykk inn i min verden hvor såre og vonde barneår blir belyst på en vakker måte.

Foto: Mattis Andreas Falch

Men for at jeg skal klare dette så må vi bruke all den kreativiteten som sitter inni meg.

Humor er noe viktigste for å skape en bro mellom det som er alvor og det som skal treffe dere publikum.

Under showet skal vi ha musikk og sammen med min manager Daniel Moldskred Strand som er Keyboardist så skal vi sammen klare å skape en fantastisk atmosfære!

Dette showet kommer til å sette spor hos de fleste.

Showet skal være et show som skal engasjere, det er direkte og skal ikke være et show som går rundt grøten.

Personlig mener jeg at vi lever i et lukket samfunn hvor vi ikke snakker høyt nok om hva som er vanskelig og det viktigste av alt, ikke viser svakheten som er innebygd i oss.
 
Nå er det på tide å vise den svakheten , tørre og si det høyt og spise den grøten som står framfor deg!

Inviter dine venner, de du er glad i og ikke minst ta med deg selv!

 

 

Foto: Mattis Andreas Falch

Velkommen til showet mannen i speilet!

13 Mai, fana kulturhus kl 18:00

biletter finnet du her!

http://www.ticketmaster.no/event/mannen-i-speilet-billetter/526973

23. Januar

 

Endelig er det duket for den store dagen, en dag som jeg har ventet på lenge!

Alexanders metode er et varemerke som jeg er stolt av, noe jeg har brukt tid på men også noe som har vokst seg stor og sterk over tid.

På mange måter har det blitt et symbol på hva jeg står for og hva jeg jobber med, men mest av alt så representerer det meg.

Det er mange situasjoner jeg har hatt lyst å dele med dere fra min hverdag, mine reiser men også tanker, men dette har ikke ”passet” seg å skrive under navnet Alexanders Metode.

Metodene vil være der og de vil komme inn i en underkategori på denne nettsiden.

Men alt jeg gjør har ikke en metode bak seg hele tiden, et liv med bare metoder blir veldig A4, det er ikke meg.

Jeg har fått en del forespørsler fra dere lesere, at dere ønsker mer, et nærere forhold til meg og hva jeg jobber med i forhold til psykisk helse.

Som jeg har sagt før så ønsker jeg å dele alt, nesten alt å da er dette den riktige måten å gjøre det på.

Det å sette folk på pinebenken i noen dager før lansering må jeg si har vært litt morsomt. Grunnen for dette er at jeg ikke ønsker å overraske for mye før endringen trer i kraft.

For min egen del så har det vært gøy, interessant og lærerikt. Takk for alle teoriene dere har kommet opp med, de ubesvarte spørsmålene om den 23 Januar.

Den nye endringen blir som følge:

 

  • Alexanders Metode blir til Alexander Skadberg –     samme som før, bare det lille ekstra.

 

 

 

 

 

 

Takk Leo Ajkic, Takk for din åpenhet

Jeg var i byen her om dagen, denne dagen var som alle andre. Biler suste rundt meg, folk sprang mellom butikker å gate hjørner, skikket ned i mobilen og registrerte ikke at det var folk rundt seg.

Tid er noe vi ofte snakker om i dagens samfunn og noe som vi unngår fordi at vi ”ikke” har tid til overs, denne dagen hadde jeg det ikke travelt men tid til å se meg om å legge merke til omgivelsene rundt meg.

Jeg la merke til noe jeg burde lagt merke til oftere, noe jeg ser hver dag og noe som burde opptatt meg enda mer.

Bilen er parkert, det første som møter meg utenfor parkeringshuset er en tigger iført stor ullgenser, lue og slitte vanter. Hvor han var fra vet jeg ikke, men jeg la merke til han. Noen sekunder etterpå stopper det en sort jaguar framfor meg, ut kommer ei velkledd Stavanger frue med store øredobber iført en stor mørkeblå Poncho.

Hvis ordet kontrast forskjell kommer opp i hode ditt nå, så forstår jeg det, det er helt greit.

Tenker og håper at dette er en av de mange skildringene som mange av oss gjør når vi er ute å går.

Det tikker inn en melding på mobilen min, det er en venn av meg som har skrevet.

”Alex, du MÅ se denne serien på NRK, du som er engasjert i mennesker må se denne”

Leo Ajkic har nettopp sluppet første episode av sin nye serie FLUKT på NRK.

FLUKT er en Norsk dokumentarserie i fem deler med Leo. Serien gir et innblikk i hverdagen til noen av dem som flykter. Bak hvert tall skjuler det seg en historie.

Anbefaler deg å se serien, den ligger gratis tilgjengelig å vekker kanskje et sinne i deg, et engasjement eller er en start på en forandring.

434900769

Bildet fra serien – FLUKT på NRK

Det engasjerer meg når jeg ser at et sykkelhjul kan bli til en basket kurv.

Det engasjerer meg når jeg ser at barn blir glad for de små tingene i livet.

Det engasjerer meg når vi mennesker velger å bruke tiden vår på mennesker som trenger det.

Det engasjerer meg når vi gjør en forskjell.

Jeg vet ikke, jeg, men UDI har sine regler å følge. regler som sender mennesker til deres hjemland selv om de har skuddsår. Disse reglene kan du være for eller imot, det er opp til deg. Du er ikke rasist selv om du er for strenge regler, bare så det er sagt.

Men i Europa i dag er det 5-8 millioner mennesker som lever uten papirer.

Jeg vet at du sikker har blitt irritert over kassedamen som snakker gebrokkent norsk.

kanskje du ikke har tatt deg tiden til å bli kjent med vaskehjelpen på kontoret. Det er greit men jeg håper at du tar deg tid og tenker på hva disse menneskene har ofret, hva de har forlat, og hva de har risikert bare for å få lov til å tømme søppelkassen din.

-Leo

 

 

Du kan se serien- FLUKT ved å trykke på denne linken:

https://tv.nrk.no/serie/flukt/kmte30002116/sesong-1/episode-1