Categories for Ukategorisert

Ofte kaller jeg ho Britney!

Du, jeg må bare dele dette med deg!

Visste du at Britt er blitt en inspirasjonskilde for svært mange fagarbeidere, samt barn og unge i Norge.

Kanskje har du allerede hørt meg snakke om det, på ett av mine foredrag?

En historie som har fulgt meg å mine foredrag i 6 år!

Det fortjener en aldri så liten oppmerksomhet på en helt vanlig dag.

Ofte kaller jeg ho for Britney!

Tiden er en rar ting, eller hva?

Godt husker jeg historien som ble skrevet høsten 2007 for 11 år siden.

Årets første snøfnugg finner sin landingsplass på vinduskarmen i inntaksleiligheten ved Yttrabekken Ungdomsheim, i Mo i Rana.

Inn sjekker en ung, stammende, usikker og bestemt gutt.

Med usikre mål om framtiden, men med håp om en bedre framtid.

Han sjekket ikke inn bare en gang, men fikk «æren» av å sjekke inn hele to ganger.

Hver morgen og da mener jeg hver eneste morgen da Britt var på vakt, var det liv.

Elefanten i rommet med sandaler, hjertersmykker, colgate-smil og med sansen for bra disgin og fine briller.

Hun var den som turte å hoppe framfor en knyttet neve, som tok sjansen på at den ville stoppe hvis akkurat hun var hinderet, å det hadde hun rett i.

Hun var den som tok de lange turene når ting ble kaos, som aldri slapp taket uansett hva det måtte være og som sa klart i fra når ting ikke var greit.

Det var hun som trakk det lengste strået

 

På en eller annen underfundig måte klarte hun å nå inn å «oppdra» den lille gutten fra Colombia.

Familien fikk han også bli kjent med, noe som endret fokuset til det positive i en nokså usikker tilverelse.

Fra en tilværelse med kaos til en tilværelse hvor struktur, latter, glede og sorg spilte en stor rolle.

Gutten jeg snakker om, er meg, gutten som gikk fra å være et «Problembarn» til en problemløser.

Idag jobber jeg på den andre siden, jeg jobber som foredragsholder, monolog-skuespiller (Mannen i Speilet) og i Bufetat.

Jeg jobber på Britt-måten, det er jeg stolt av.

Barn staver kjærlighet slikt: T-I-D

Jeg fant den ene personen, jeg fant deg, Britt Kuraas❤️

Å det understreker det faktumet at vi alle kan være den ene personen hvis vi bare er oss selv 🙂

Baksiden av medaljen

Greit! Nå er det nok, på tide å være ærlig om hvordan ståa er.

Våren har vært helt fantastisk, fylt med masse forestillinger, foredrag, arbeid og menneskemøter. Kort og godt kan man si at livet mitt per dags dato er fantastisk!

Men når du selv ikke er bevist på hvordan kroppen fungerer er det vanskelig å se faresignalene før det smeller. Personlig er jeg ikke så fan av ordet, sliten, men et forhold til det har jeg.

Sliten kan bety som mangt, men i dette tilfellet betyr det at kroppen min ikke klarte det hjernen har lyst til å gjøre. Beina går ikke framover, alt du gjør og har gjort blir bare dritt.

Det skjedde en hendelse på hotellet i går som skremte meg. Jeg skulle gå opp 2 etg, 2 etg med trapper, da jeg kom meg opp første trapp, heiv jeg etter pusten, fikk hjertebank og synet sviktet totalt.

Hva gjør jeg, jo det eneste jeg finner på å gjøre er å le høyt, å si til meg selv at dette har du sørget for selv! På vei inn på rommet ringer jeg en venn for å fortelle at ting ikke er som det skal. Jeg er alene, redd og vet ikke hva jeg skal gjøre. Like etter hendelsen spaserer jeg inn på badet, henter ett glass med vann å setter meg på sengekanten. Jeg drikker små slurker, det sa Coachen min – Elin Thorsen var viktig. «ikke kast i deg vann, bare ta en slurk av gangen» . Blir sittende på sengekanten i 20 minutter i total stillhet, så legger jeg meg på sengen, finner fram pcn, slår på musikk å kjenner at hjertet dunker å dunker og det dunker hardt.

Tankene surrer, er det sånn det er, er det sånn at mann ikke bare kan kjøre på, ja folkens jeg er ærlig med dere, det er slik livet mitt er, en smilende, gledespreder utad som har prøver sitt ytterste på å ta dere med på nedturer og oppturer, her er en av nedturene.

La oss si det litt annerledes, her er baksiden av medaljen.

Jeg er glad for at det er sommerferie, to måneder med «avslapping», hvor livet skal settes litt på lading og vent. Det gleder jeg meg virkelig til. Høsten 2018 er virkelig noe jeg gleder meg til, nye foredrag, nye forestillinger, relasjoner og mer jobb. Jeg er ikke ferdig, jeg er ikke en som tier.. jeg vet at hvis jeg tier, så vinner de som ønsker at jeg skal tie. Mer åpenhet skaper trygghet og grobunn for framtiden.

En dag skal jeg ut i verden, da må jeg være rustet for akuratt denne reaksjonen.

Dette innlegget hær er ment som informasjon/en oppsummering om hvordan jeg har det, kort og godt så har jeg det bra, men jeg er sliten.

Alexander S.

 

 

Brillene økte selvbildet mitt

Meg, Brille konkurranse?

Hadde du fortalt meg det for 9 år siden, hadde jeg ledd av det!

Hvorfor i alle dager skal jeg være deltager i en brille konkurranse og hva er det med briller som gjør meg så engasjert!

Året er 2009, jeg skulle starte å bruke briller for første gang, sjenert gikk jeg ned til optikeren i Rana, fikk time til syns undersøkelse å snakket med han om hvilke brille jeg ønsket meg.

Jeg spurte meg selv: hvorfor i alle dager skulle jeg være den ene personer som skilte seg ut med briller i klassen, kledde jeg det eller kom de andre til å le av meg?

Allerede hadde jeg fått passet påskrevet med diagnosen ADHD, konsentrasjonsvansker og som klassens klovn, var ikke det nok i seg selv?

Foto: Joachim Goa Steinbru

Optikeren tok meg til siden, stirret på meg en stund før han tar hånden sin på min høyre skulder å sier: Gutt, ta det med ro, se deg om, hvor mange mennesker ser du med briller rundt deg, tror du de måtte ta et oppgjør med seg selv før de fikk sine første par?

Før jeg svarte optikeren så jeg på linseeskene som sto inne i butikken.

Nok engang spør jeg meg selv: kanskje jeg heller skal starte med linser, da er det ingen som ser at jeg har dårlig syn og ingen som kommer til å spørre meg om det heller.

Svaret til opptikeren ble kort og konsist: Jo, jeg ser at det er mange mennesker rundt meg med briller, men de er ikke meg!.

Opp i gjennom tiden har jeg fått hørt at jeg liker nye utfordringer, er en tøff gutt og tørr og skille meg ut fra mengden. Til slutt kom brillene på, mandagen var rett rundt hjørnet å jeg, lille meg skulle stå ved skoletrappen med mine nye briller på.

 

Men hva var det egentlig som gjorde at jeg valgte å bruke briller, Hva lærte jeg:

Det handler om å la fordommer ligge, hva andre tenker har ingen betydning så lenge jeg føler meg vel i det jeg har på meg. Det er ingen som skal fortelle meg hvordan jeg skal være eller hvordan jeg skal se ut, den eneste som skal fortelle det, er meg.

Jeg tror at mange brilleelskende mennesker har sine første par liggende et eller annet sted i hjemmet, på loftet eller i en nedstøvet pappeske, det første paret er liksom ikke noe du mister!

 

Men skal jeg være ærlig så har jeg mistet 2 par til nå… *kremt*

Foto: Joachim Goa Steinbru

Tiden etter.

Tiden har gått siden det første paret kom på nesetippen, nye par har fått sin plass i hjertet mitt og det første paret har blitt lagt et trygt sted å blir ikke glemt. jeg husker til og med hva årsmodell og hvilket merke de var!

Briller for meg er som en ring, et smykke eller en øredobb for deg, det skal bæres med stolthet og ydmykhet.

For meg er det viktig at brillene skiller seg ut, slik at folk legger merke til at jeg har dem på. Det har nok sin forklaring med at jeg i utgangspunktet ikke ønsket å bare bruke briller, men å kunne bruke briller fordi at det er tøft, flott og et godt hjelpemiddel!

Jeg har alltid hatt et brennende engasjement for å hjelpe andre, se andre mestre og se at mennesker rundt meg har det bra!

igjennom Alexanders Metode får jeg muligheten til det!

Selv har jeg et brennende engasjement for frivilligheten i Norge hvor jeg jobber en god del for frivillige organisasjoner for å skape forståelse rundt psykisk helse.

Tenk å kunne få muligheten til å gjøre dette gjennom Specsavers Brille kampanje?

Du kan stemme på meg ved å trykke på linken under!

https://www.facebook.com/SpecsaversNorge/?sk=app_168238890662240&app_data=submissionid%7C2409

Ønsker du et foredrag som omhandler selvtillit og hvordan få bedre selvfølelse, ta kontakt!

Slik var Blippen!

Ofte sier jeg at spontanitet er noe som er bra, noe som gjør at vi lever, det står jeg for.

Stian Blipp show du kødder med meg! 

Alt gikk så fort, det var liksom som et rush som jeg aldri hadde kjent på før. Jeg forstod ikke at dette var virkelig før jeg faktisk var hos TV2 i Nydalen for å spille inn sendinga som ble sendt 18 April.

Endelig skulle jeg få muligheten til å fortelle deler av den svært mørke, men også morsomme historien om hvem jeg var og hvordan jeg har blitt meg.

Det er noe med de historiene som blir fortalt der ute, de har liksom sin egen verdi å alle historiene er og forblir unike.

Backstage møter jeg Marte Stokstad, Per Sundnes og Marit Voldsæter, Kremen av kremen er på plass, vi er klare og rustet for en fantastisk aften sammen med publikum og dere seere.

Bilde: TV2

Alle har vært på, sistemann er meg.

Jeg står Backstage sammen med resten av produksjonen å ser på de andre «deltakerne»

Hvordan sa de ting?

hvordan var humoren?

Hva skal jeg si?

Kommer jeg til å tryne i trappen på vei opp til Blippen.. Det er mange «faremomenter» ved et slikt show, heldigvis blir det ikke sendt live!

Stian Blipp show er virkelig et show, karakteren 6!

Publikum koser seg å er i høygir, underholdningen er av høy kvalitet.

The Feelgood Orchestra leverer varene..

Bilde: TV2 – The Feelgood Orchestra

Nå er det endelig min tur!

Marit sitter i sofaen, hun har gjort en fantastisk entre og snakker godt for seg.. shit hvordan skal jeg klarer å veie opp mot dette.

Det er rart hvordan vi tørr å gjøre de mest utenkelige ting. som foreksempel hoppe i fallskjerm, sykle ned en bratt skråning eller rett og slett lage en monologforestilling om livene våre.

Jeg kommer i snakk med Marit, rett før hun skal på. vi snakker om hvor heldig og privilegerte vi er som får lov til å holde på med det vi elsker, underholdning. At vi får lov til å skape verdier, men også hvor hardt vi har jobbet for å komme hit vi er nå.

Bilde: TV2

I sofaen snakket jeg om hvordan oppveksten min har vært, hva som har gjort at jeg kan sitte her jeg sitter i dag. Jeg snakker åpent om overgrep, ADHD, Rus, legning og omsorgssvikt.  Jeg tok også opp hvor glad jeg er for at  Mannen i Speilet​  har fått sin plass i samfunnet vårt.

Åpenhet er noe jeg brenner for. Det har du nok lagt merke til siden jeg har gått hardt ut i media å sagt at jeg mener at vi lever i et svært lukket samfunn, et samfunn som har blitt formet slik at vi ikke skal snakke om hvordan vi har det, men mer om hvordan vi ønsker å ha det. Fine statuser på Facebook, Instagram og Snapchat. jeg mener at vi har en lang vei å gå, et sted må vi starte.

Det ble også snakket om meg som foredragsholder, hvor heldig jeg har vært som for lov til å reise rundt i det flotte landet vårt å snakke til ungdommer, lærere, skoler, Leger, Sykehus, barnevern, helsetilsyn, med mer… alle de som jobber med barn og unge i sitt arbeid.

Bilde: TV2

Stian: Du sier at du er glad for at du har ADHD?

Alexander: Jeg er glad for at jeg har ADHD, det har gjort meg uredd i mange sammenhenger. Jeg tenker liksom ikke konsekvenser og risiko-analyserer aldri ting før jeg hopper ut i det. Det har blitt min styrke, noe jeg har brukt videre i livet.

I mange tilfeller hadde jeg nok ikke gjort det jeg gjør i dag, hadde det ikke vært for Diagnosen min.

 

Telefonen har ikke stått stille! 

Etter sendingen har ikke Tlf stått stille og henvendelser om det ene og det andre har strømmet inn, det er jeg takknemlig for! Jeg er glad for at jeg kan engasjerer og at dere lytter.

Det er en ting til, mange av dere har kommentert spesifikt:

Hvorfor ble du ikke vist mer? 

Når det gjelder Tv så er det slik at det må klippes ned grunnet sendetiden og formatet det skal sendes i. På forhånd er nok mye bestemt og ting skal henge sammen slik som produksjonen ønsker det skal se ut. Tiltross for at dere mener at jeg fikk litt for liten tid, så var det kanskje nok til at det vekket nysgjerrigheten deres.

Det var moro å bidra i programmet og som noen av dere så, så vet jeg ikke hvordan man skal te seg i en slik sofa. Det jeg vet er at alle har en psykisk helse, som må bli tatt på alvor.

Stian blipp show kan du se her: Tv2 Sumo

Drømmer på et spor

Har du noengang hatt en drøm som tar deg med til en verden som bare DU har innblikk i, som er fult av farger, gleder og sorg. En verden som bare ønsker deg velkommen.

Drømmer er noe som vi alle har, det er noe som vi kan baserer virkeligheten på, men også noe som kan være en veiviser for tiden som kommer.

Det finnes mange typer drømmer der ute, de beste er positive. En positiv drøm, når du sover skaper grobunn for dagen videre og gjør oss mer motiverte til å satse på ting vi tror på.

Som barn drømte du kanskje om en sykkel, fin ferie med familien, eller den lille fotballen du så i vinduet.

Alt for mange av oss har himmelen full av ballonger med påskriften «Tenk om». Hvorfor tar vi ikke flere av dem ned?
Nå, skal jeg ta deg med tilbake til skolebenken, en ung Alexander satt i klasserommet, på pulten har han en penn framfor seg og en stor skriveblokk. Ikke visste han hvordan han skulle formulere ordene som skulle stå i blekka og han viste hvertfall ikke hvordan han skulle lese høyt i klassen. ( Rettelse, han visste hvordan han skulle lese høyt, men han turte ikke) Han var redd for å stamme i hver setning.. Naturligvis satt han med håndflaten under haken å tenkte: Tenk om.

Han hadde én drøm, det var å kunne det alle andre i klassen kunne. Llese høyt, være aktiv og være en stjerne elev sånn som de fleste andre, slik ble det ikke.

Drømmer er noe som kan sette et stantpinkt i livene våre, noe som vi jobber for, men også noe vi ikke burde jobbe mot. Når jeg hører ordet drømmer, prøver jeg å tenke på de positive tingene en drøm kan inneholde, jeg får en god følelse i magen og tenker på at dette er noe jeg har lyst å finne mer ut av.

Hadde noen fortalt meg for 10-15 år siden at du, Alexander kommer til å bli en forkjemper for at barn og unge skal ha det godt i Norge, hadde jeg ledd av deg.. det hadde ikke vært naturlig for meg å se det for meg. Det skyldes at jeg ikke turte å ta ned noen av de ballongene som hadde påskriften «tenk om» når jeg gikk på skolen.

 

Drømmer handler om mye.

Det er vanskelig å sette ord på en spesifikk ting.. men en ting er HELT sikkert, drømmer behøver ikke  alltid være av det positive slaget.

Det hender ofte at jeg går tilbake til fortiden i en drøm, det behøver ikke alltid å fortone seg bra.

Jeg tenker tilbake på voldsomme hendelser som har vært med på å forme den jeg er i dag, hendelser som aldri burde funnet sted. Mange av disse hendelsene eskalerer mer enn nødvendig og jeg er like uforberedt hver gang det skjer. Dette kan også kalles mareritt.

I samarbeid med Coachen min Elin Thorsen, jobber jeg strukturert med dette, vi jobber med å forstå følelsesregisteret mitt og ikke minst hvorfor drømmene kommer sterkere tilbake nå, en tidligere.

Spørsmålet kommer alltid, hvorfor kommer hendelsene tilbake til meg… av og til må jeg bare falle til ro med at alt ikke har  en forklaring, det skjer bare.

Husker dere Emil i Lønneberget?

BARN MED AD/HD FÅR OFTE MANGE IRETTESETTELSER, KRITIKK OG KOMMENTARER I LØPET AV EN DAG…

På det de ikke har fått gjort, ikke hører etter men drømmer seg bort, Glemsomhet, mister lett ting (som personlige eiendeler, klær etc) Skolearbeid bærer gjerne preg av hastverk og lite gjennomtenkte løsninger.

Får kjeft for de ikke klarer å sitte i ro, er for snakkesalig. fikler med ting, skribling og klussing evt. ødelegger ting,hører ikke etter og er viljesterke, overreagerer fort med å la følelsene ta overhånd.

Gjør ting som kan være lite gjennomtenkte, rampestreker/pek mot andre ,spenningssøkende, vågale og har høy grad av risikoatferd.

«Tankene bak kan ofte være gode, men det ble så feil».

De kan se forskjell på rett og galt, selv om mangel på bremser gjør at de har noen tøffe episoder innimellom!

Det er ikke at de ikke vil være snille, men de klarer ikke tenke seg om … nettopp før en handling er utført og det er for sent!.

(Husker dere Emil i Lønneberget?)

Det er få diagnoser med dårligere rykte enn ADHD. Det florerer av fordommer og myter rundt denne diagnosen. 

– Det er en utbredt misforståelse at barn og unge med ADHD er bråkmakere og spilloppmakere. Til en viss grad er dette sant, men det er så stor variasjon. Det er noen forferdelige myter rundt ADHD, og det er et stempel som er veldig dumt. Jeg skulle gjort nesten hva som helst for å få fjernet dette. Det er mange som ikke ønsker å bli assosiert med diagnosen nettopp på grunn av disse mytene. Det skjønner jeg veldig godt, og det er noe dritt. Kunne det ikke bare vært som diabetes eller andre nøytrale sykdommer, eller tilstander. Ja, for ADHD er en tilstand, en måte å være skrudd sammen på.

Forbilde, du kødder!

Må starte å si at jeg blir rørt når jeg får meldinger fra dere, at dere mener at definisjonen på et forbilde er meg.  Ordet forbildet er et veldig stort ord som betyr mye, det kan nesten sammenlignes med ordet elske.

Det tok meg mange år å forstå hva et forbilde egentlig var, faktisk 22 år tok det meg nøyaktig.

Mitt forbilde er en mann som er stolt homofil, sjenert, raus, morsom og en artist som fronter saker som jeg brenner for, likestilling. Navnet er Sam Smith. Den britiske sangeren som slo igjennom med låta – Stay with me.

 

Hvorfor det ble akkurat han vet jeg ikke, men vi appellerer vel til hverandres personligheter. Vi liker mye av de samme tingene, har samme humor og vi liker egentlig ikke å få skryt for hvem vi er og hvordan vi har blitt oss.

Det var aldri et mål å bli et forbilde, men det var et mål å være åpen å ærlig i forhold til min historie slik at den kan hjelpe andre mennesker i samme situasjon.

Personlig mener jeg at et forbilde kan være som mangt, det kan være måten du er på, måten du sier ting på, eller hvordan du gjør ting. Det å være en person som baner vei for andre mennesker.

 

Jeg er veldig glad for at min stemme blir hørt i det travle samfunnet som vi ferdes i, at jeg kan være med på å fronte psykisk helse den grad jeg gjør i dag.

Det at jeg får lov til å være en stemme for de usynlige barna, er noe jeg alltid har ønsket å kunne gjøre.

Fra å være en tanke på et papir, en hobby til at det tilslutt har blitt et profesjonelt verk er noe jeg synes er helt sprøtt å tenke på og det viktigste av alt, er at jeg har beholdt barnet i meg.

 

Den lille gutten i fra Colombia, den gode tonen og drivkraften er tilstede enda. Det har vært svært viktig for meg å ikke miste det barnet, tiltros for de utfordringene og hendelsene som har oppstått i livet. Den prosessen jeg har vært endel av i snar 6 år har gitt meg styrke til så utrolig mye. Dere har gitt meg mot og stå på vilje til å fronte det jeg brenner for, framtidens helter.

Jeg har vært redd for å bli for faglig i mine uttalelser. Det er viktig for meg at den erfaringsbaserte kunnskapen får leve videre, at ryggsekken blir åpnet og at barn og unge får snakke høyt i de rette fora!

 

Av erfaring ser jeg at barn og unge liker de historiene som kommer direkte, de som er ekte og som kommer fra hjertet. De historiene som ikke er berørt av noen andre enn personen som bærer ryggsekken selv.

 

Jeg skal snakke enda høyere, være mer tydelig og sette fingeren på mer spesifikke ting.

Hvis det kan være med på å gjøre meg til et forbilde, så skal jeg fortsette med akkurat det.

Jeg skal fortsette å fronte mental/psykisk helse, fortelle min historie og være den beste versjonen av meg selv i verdens lykkeligste land.

Forbilde et ord jeg har lært meg å forstå, et ord jeg har tatt til meg.

 

Bilde: Joachim Goa Steinbru

 

 

 

 

Fra bekymring til handling

Det er mange ting som provoserer meg, men en ting provoserer meg mer en andre!

jeg blir provosert over de foreldrene som ikke tørr å si i fra før det er for sent.

Det har vært mange situasjoner opp igjennom hvor barn og unge ikke blir hørt eller sett, det engasjerer meg.

Forleden var jeg på et kurs med Akershus legeforening, hvor jeg var leid inn som Foredragsholder, men også gjest.  Vi fikk lagt fram svært mange alvorlige voldssaker i Norge. Blant mange av disse sakene kommer Christoffer-saken opp som et godt eksempel på de usynlige barna som ikke ble sett. Det foredragsholderen la fram var skremmende, men ikke nytt for oss, det skjer mye voldt i hjemmet.

Men en ting opptok meg, hun sa at det var flest steforeldre (fedre) som var voldelige mot barna sine, det er noe jeg IKKE er enig i.

Dessverre er det mye mørketall her, det er mørketall som egentlig aldri burde funnet sted, men som vi heller aldri blir kvitt.

Hvorfor skjer dette, er det fordi at vi har blitt endel av et samfunn som ikke tørr å si fra, at vi ikke tørr å vise hvor vi står eller er vi rett å slett redd for å såre andre?

Jeg er, som du sikkert allerede vet oppvokst under ganske turbulente forhold med Rus, overgrep, vold etc. Kort fortalt spesielle situasjoner har oppdratt meg.

La meg ta deg med tilbake til min oppvekst:

Jeg husker at jeg snakket med en mor engang, moren til en venn av meg. Silje gikk i samme klasse som meg og vokste opp i samme blokk i Bodø.

Moren til Silje hadde to barn å var enda sammen med barnefaren. I samtalen spør jeg moren om hvorfor de ikke meldte i fra når det stormet som verst.

Moren sa at de ikke turte å melde i fra til min Mor eller til min Far om de omstendigheten de lurte på. Min Mamma og Pappa var resurssterke mennesker på mange området både politisk og i arbeidslivet. Man kan på mange måter si at de stod sterkt i samfunnet.

Dette er hva mor til Silje tenkte:

  1. Hvorfor kom Alexander til oss kl 21:00 den kvelden?
  2. Hvorfor sa han at han ikke ville hjem igjen.
  3. Hvorfor er broren hans ute til kl 02:00 på natten, han er bare 14 år.
  4. Hvorfor er det egentlig sånn..

De tenkte det, men de gikk aldri videre med det.

Det er mange av de tilfellene her som er grunnen for at jeg har kontaktet personer som kjente til meg og min familie. For å få en klarhet i hva som egentlig skjedde og hvordan det opplevdes utenfor de 4 veggene.

Vi må være strengere med oss selv, vi må melde fra oftere.

Det er vanskelig å melde hvis det er en god venn eller ei venninne, i know!  Men vi må ikke glemme at det er mulig å rådføre seg med andre utenforstående, hvis det er noe du er usikker på.

Jeg synes personlig at det er vanskelig i mange situasjoner  å være den personen som faktisk melder, men jeg har meldt fra.

Men hei, vi må ikke glemme at hvis du er den ene som melder, kan du være den ene som redder ett eller flere liv. Hvordan tenker vi på framtidens helter,  de som vi ønsker alt godt?

I dag er storebroren min narkoman, han selger sex i Oslos gater og livnærer seg på å være et skall av sin egen historie og virkelighet.

Jeg jobber som foredragsholder for å engasjere, inspirere og motivere, deg der ute til  å gjøre en forskjell. Om jeg er her for å irritere?, nei langt i fra, men for å opplyse å formidle historien som så mange før deg har fått muligheten til å høre.

Fra bekymring til handling

Meld fra før det er for sent, gjør noe med det og grip tak i situasjonen her og nå. Fremtidens helter venter på at DU varsler, slik at de kan hjelpe deg når du bakker.

Ønsker du et foredag, book her! – http://www.alexanderskadberg.no/bestill-foredrag/

Bilde: Joachim Goa Steinbru

Janteloven tar livet av Norge

Ofte tenker jeg på hva som får oss til å gjøre de mest utrolig ting.

Det at vi tørr å forteller til oss selv at vi er gode nok, at vi velger å rope det høyt, men også at vi gjør oss bemerket på det vi faktisk kan og driter i det vi ikke kan.

I 5 år har jeg jobbet som foredragsholder, 5 år har jeg mottatt drittkasting på nett.

Jeg har mottatt klagebrev, som starter slik:

  • Du burde slutte å snakke.
  • Hvorfor fortsetter du å fortelle din historie, tror du virkelig at noen bryr seg?
  • Tror du at du er så mye smartere enn andre?
  • Det at du rett å slett tror på denne DRITT historien forteller noe om deg,  ikke oss, skam deg.

Drittkastingen kommer nok av at jeg har valgt å være en offentlig person, vært åpen om såre tema, ærlig, men ikke klagende nok ovenfor min historie.

Min historie er ikke unik, det er mange flere historie der ute som ikke er blitt fortalt enda, men som jeg mener burde bli fortalt.

Nordmenn er uten tvil blant verdens mest misunnelige folk. Skattelistesøk er en svært populær fritidssyssel, dyktige elever blir neglisjert i skolesystemet og rikdom blir ikke høyt aktet. I Norge er det relativt små forskjeller, og nettopp fordi vi er så like, blir misunnelsen litt sterkere.

For endel år tilbake så jeg et program om hele Norges skikonge, Petter Northug. Skal jeg være ærlig så likte jeg ikke Petter sine holdninger før jeg så programmet, kanskje var jeg misunnelig?.

Petter viste at han var best, han viste hvor skoen trykket hver gang han kommenterte noe og han hadde god kontroll på svenskene i skisporet, han var sin egen konge,  han var selvsikker, han var Petter!.

Min mor så alltid til meg, at en løk har flere lag, ikke forsto jeg hvorfor hun sa det, men etter programmet om Petter skjønte jeg hvorfor.

Programmet het Sirkus Northug og omhandlet skikongen selv, hans opp og nedturer i hverdagen.

Hvem skulle tro at det var Petter som ble svaret på hvorfor jeg skriver det jeg skriver nå.

Han går mot strømmen, mot janteloven og hørte på bestefaren sin som sa: Vis dem ryggen gutt.

Det er slike øyeblikk som gjør at jeg forstår at vi lever i et land hvor det er vanskelig å være seg selv 100%, hvis du ikke tørr å tro på deg selv, Tiltross for hva andre sier rundt deg.

La dem skrike!

Det skal være typisk norsk å være best, ikke «god» slik Gro Harlem Brundtland uttalte. De aller beste tar ikke fri på mandag på grunn av en fyllekule på lørdag. Og de aller beste tør å satse for og nå et mål uansett hvor meget naboen skuler.

I et land med flau oppfølging av talenter, manglende incentiver for gründervirksomhet i kombinasjon med misunnelsesskatter med hensikt å minske forskjeller i samfunnet, har vi lang vei igjen for å kunne overleve etter oljetidens ende.

Vi må vippe oss selv ned fra konformitetstronen og la høylydte individer skrike høyere enn oss andre. Først da kan oljekranene skrus igjen.

Hvis jeg sier til meg selv at jeg IKKE er god nok, så kan jeg banne på at jeg ikke ER god nok

Hvis jeg sier til meg selv at jeg er god nok! Så er jeg god nok!

Det er ganske mange virkninger i de ordene vi forteller oss selv, prøv selv.

Når jeg startet å holde foredrag for 5 år siden, så sa jeg at det skulle skje noe stort. Hva det var visste jeg ikke, men jeg visste ganske klart at det skulle omhandle psykisk helse. Alt jeg har gjort de siste 5 årene har omhandlet psykisk helse, alle de tingene jeg gjør har en rød tråd i seg, psykisk helse.

Jeg hørte en foredragsholder på et Zinzino event fortelle, at du har 24 timer i et døgn, spørsmålet er hvordan du velger å bruke de 24 timene.

 

Janteloven lyder slik:

Du skal ikke tro at du er noe.

Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.

Du skal ikke tro du er klokere enn oss.

Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.

Du skal ikke tro du vet mere enn oss.

Du skal ikke tro du er mere enn oss.

Du skal ikke tro at duduger til noe.

Du skal ikke le av oss.

Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.

Du skal ikke tro at du kan lære oss

Min jantelov:

Du skal tro at du er noe.

Du skal tro at du er like så meget som oss.

Du skal tro du er klokere enn oss.

Du skal tro at du duger til noe.

Du skal tro at noen bryr seg om deg.

Du skal tro at du kan lære oss

Om Norge som velstandsnasjon skal bestå, må sosialdemokratiets misunnelse begraves.

    Jeg tror på min historie, den er opplevd, den er ekte, den er meg.

  • -Alexander Skadberg

 

 

Bilde: Joachim Goa Steinbru

Den der J@!%a stammingen

 

Dagen starter med en telefon fra min Manager kl 09:00, hun ringer for å vekke meg, for å fortelle at jeg skal i radioen kl 10:00.

Jeg er trett, ligger fortsatt i sengen å lurer på hva i alle dager jeg skal si i radioen, selvfølgelig skal jeg si det jeg kan, om Mannen i speilet, om meg og mitt liv. Dette er selvfølgelig noe jeg skal fronte på best mulig måte, jeg skal var påkoblet.

Radioen ringer til avtalt tidspunkt, jeg kjenner en klump i magen, det er liksom en følelse av at jeg vet hva som kommer til å skje, men jeg må prøve å Ikke la det skje, å stamme under hele intervjuet.

Ofte tenker jeg på hvorfor jeg på forhånd vet at jeg skal stamme. Finnes det en knapp som kan fjerne akkurat det, stammingen.

 

Intervjuet starter, spørsmålene blir stilt:

Hvorfor ble mannen i speilet til?

Hvorfor ønsket jeg så inderlig å lage en monolog-forestilling om psykisk helse?

Hvorfor er det viktig for samfunnet å se forestillingen?

Hvorfor mener jeg at Du skal komme på forestillingen 13 mars på Gaffel og Karaffel  Stavanger?

 

Under intervjuet kjenner jeg at stammingen begynner å bygge seg opp, det er ting som skjer inni meg, en reaksjon som jeg ikke liker eller kan styre. Det kan nesten sammenlignes med en klaustrofobisk følelse, en følelse av noe du ikke har kontroll på.

jeg begynner å stokke om på ordene, jeg må endre på dem for å ikke henge meg fast/stamme.

Tankene lar heller ikke vente på seg, er det sånn jeg er, er liksom stammingen blitt en identitet av meg?

Etter intervjuet spør jeg radioverten om hva han synes om intervjuet, han sa det gikk kjempebra. Det kan godt hende at han mente det, men jeg liter med å tro det, kanskje er han bare høflig og grei.

jeg sendte sms til coachen min – Elin T. rett etter intervjuet. Hun fortalte meg at når vi mennesker er litt ute av «vater» er vi ofte mest sanne, det er sånn du er, du er ekte. Det er det folk er glad i.

Men når det å være ekte ikke er så enkelt, når stammingen tar kontrollen over det jeg skal formidle, hva gjør jeg da? Selvsagt ønsker jeg å være ekte, men det er vanskelig når stammingen kommer i veien for det jeg ønsker å formidle til dere der ute.

Jeg tok en prat med Bjørn Sundquist. han kunne fortelle meg at det å vinne Amanda var kult, men at han ikke var like begeistret over rollen han gjorde og at vi mennesker er våre største kritikere, det fikk jeg kjenne på i dag.

Nå som jeg har skrevet dette har jeg mest lyst å fortelle meg selv, stam mere, vær deg selv og bruk tiden det tar for å formidle det du ønsker. Lett er det ikke, det er noe jeg har «slitt» med hele livet og noe jeg kommer til å «slite» med resten også.

Du, som leser dette, som kanskje kjenner meg bedre enn andre  hører ikke stammingen så mye, men slipper jeg deg helt inn, inn til mi inste grind, så vet jeg at jeg kommer til å stamme på hvert eneste ord jeg sier. mange sier at det handler om usikkerhet, for meg handler det om både usikkerhet og trygghet.

Jeg gleder meg til forestilling 13 mars på Gaffel og Karaffel.  To forestillinger på 3 timer, det blir show!

Bilde: Joachim Goa Steinbru