Du har jo hele livet foran deg…

Publisert mai 9, 2016 3:50 pm

Hei alle sammen!

Er det slik at været kan ha en påvirkning på hvordan vi velger å leve livene våre? Jeg fikk plutselig en følelse av at jeg måtte skrive noe til dere lesere, så med det tror jeg nok at været har en liten betydning for valget mitt.

Takk for sist og takk for at dere enda henger med i min nok så travle men fantastiske hverdag. Den siste tiden har for det meste godt til nye reisemål, det blir liten tid til å slappe av men jeg prøver fremdeles å  klekke ut nye crazy ideer for framtiden og til dere. Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, så mye som er ugjort og igjen så masse som skal gjøres!

 

Den beste og mest typiske kommentaren jeg får er :

Jammen Alexander da, du har jo hele livet foran deg, du er jo enda ung?!

Hvorfor blir alltid det sagt?

Et levd liv har sin egen historien, historien behøver ikke bli fortalt på nytt av den det gjelder, men den kan synes utad på den det gjelder.

Jeg vet ikke når jeg skal dø, det kan skje om et år, i morgen, om 50 år eller i overmorgen. Det å leve nå er det som gjelder i min hverdag.. YOLO.

Jeg har  AD/HD som sikkert mange av dere allerede er klar over, jeg er stolt av diagnosen min men jeg stresser for å rekker over alle tingene livet gir meg. I løpet av en dag er det mye som skal organiseres, fikses, vaskes oh! Se en løvetann, det må være sommerens første, vent litt hvor var jeg… jo jeg var der at det er ganske mye som skal være på plass for at hverdagen min skal gå i hop. Det er ikke bare bare å si at man har hele livet foran seg når livet i mitt hodet ser ut som en berg og dal bane.

Jeg at vi kan prøve å se tilbake til 2012, da «eventyret»  startet.  Jeg hadde alltid hatt en visjon om å gjøre noe stort, en visjon om å engasjere, etablere og skape noe nytt i et samfunn med alt for høye forventninger og hvor janteloven styrte hva en skulle velge, hva man kunne si og hvordan man skulle te seg ifht andre mennesker som ikke hadde like store drømmer og ambisjoner som meg, for alle har ikke det.

Når jeg gikk på skolen var jeg drittunge, det uten å ta for hardt i. jeg var ikke den som ble best likt, ikke favoritten i klassen, ikke den peneste, smarteste, morsomste, høfligste eller gladeste gutten.

Kanskje jeg kom meg igjennom skoleårene fordi at jeg var omsorgsfull og genuint opptatt av at andre barn rundt meg skulle ha det best mulig. Jeg kan huske som om det var i går at jeg fikk den store oppgaven i å være ordenselev. Det å passe på at alle barna hadde det godt og trygt i friminuttene, at melkekartongene var skylt å havnet i riktig søppel og at blyantene var ferdig spisset til neste time startet.. når jeg skriver dette er det nesten som at jeg kjenner lukten av et utslitt klasserom, jeg kan neste kjenne krittet mellom fingrene (den gang når det ble brukt).

Bare det at jeg skrivet dette på min egen hjemmeside og at du leser dette er kanskje et bevis nok for meg at jeg har klart å skape noe og ikke minst har klart å sette et fokus på noe som vi alle bryr oss om, psykisk helse for barn og unge.

 

Legg igjen en kommentar