Fra bekymring til handling

Publisert mars 20, 2018 12:32 pm

Det er mange ting som provoserer meg, men en ting provoserer meg mer en andre!

jeg blir provosert over de foreldrene som ikke tørr å si i fra før det er for sent.

Det har vært mange situasjoner opp igjennom hvor barn og unge ikke blir hørt eller sett, det engasjerer meg.

Forleden var jeg på et kurs med Akershus legeforening, hvor jeg var leid inn som Foredragsholder, men også gjest.  Vi fikk lagt fram svært mange alvorlige voldssaker i Norge. Blant mange av disse sakene kommer Christoffer-saken opp som et godt eksempel på de usynlige barna som ikke ble sett. Det foredragsholderen la fram var skremmende, men ikke nytt for oss, det skjer mye voldt i hjemmet.

Men en ting opptok meg, hun sa at det var flest steforeldre (fedre) som var voldelige mot barna sine, det er noe jeg IKKE er enig i.

Dessverre er det mye mørketall her, det er mørketall som egentlig aldri burde funnet sted, men som vi heller aldri blir kvitt.

Hvorfor skjer dette, er det fordi at vi har blitt endel av et samfunn som ikke tørr å si fra, at vi ikke tørr å vise hvor vi står eller er vi rett å slett redd for å såre andre?

Jeg er, som du sikkert allerede vet oppvokst under ganske turbulente forhold med Rus, overgrep, vold etc. Kort fortalt spesielle situasjoner har oppdratt meg.

La meg ta deg med tilbake til min oppvekst:

Jeg husker at jeg snakket med en mor engang, moren til en venn av meg. Silje gikk i samme klasse som meg og vokste opp i samme blokk i Bodø.

Moren til Silje hadde to barn å var enda sammen med barnefaren. I samtalen spør jeg moren om hvorfor de ikke meldte i fra når det stormet som verst.

Moren sa at de ikke turte å melde i fra til min Mor eller til min Far om de omstendigheten de lurte på. Min Mamma og Pappa var resurssterke mennesker på mange området både politisk og i arbeidslivet. Man kan på mange måter si at de stod sterkt i samfunnet.

Dette er hva mor til Silje tenkte:

  1. Hvorfor kom Alexander til oss kl 21:00 den kvelden?
  2. Hvorfor sa han at han ikke ville hjem igjen.
  3. Hvorfor er broren hans ute til kl 02:00 på natten, han er bare 14 år.
  4. Hvorfor er det egentlig sånn..

De tenkte det, men de gikk aldri videre med det.

Det er mange av de tilfellene her som er grunnen for at jeg har kontaktet personer som kjente til meg og min familie. For å få en klarhet i hva som egentlig skjedde og hvordan det opplevdes utenfor de 4 veggene.

Vi må være strengere med oss selv, vi må melde fra oftere.

Det er vanskelig å melde hvis det er en god venn eller ei venninne, i know!  Men vi må ikke glemme at det er mulig å rådføre seg med andre utenforstående, hvis det er noe du er usikker på.

Jeg synes personlig at det er vanskelig i mange situasjoner  å være den personen som faktisk melder, men jeg har meldt fra.

Men hei, vi må ikke glemme at hvis du er den ene som melder, kan du være den ene som redder ett eller flere liv. Hvordan tenker vi på framtidens helter,  de som vi ønsker alt godt?

I dag er storebroren min narkoman, han selger sex i Oslos gater og livnærer seg på å være et skall av sin egen historie og virkelighet.

Jeg jobber som foredragsholder for å engasjere, inspirere og motivere, deg der ute til  å gjøre en forskjell. Om jeg er her for å irritere?, nei langt i fra, men for å opplyse å formidle historien som så mange før deg har fått muligheten til å høre.

Fra bekymring til handling

Meld fra før det er for sent, gjør noe med det og grip tak i situasjonen her og nå. Fremtidens helter venter på at DU varsler, slik at de kan hjelpe deg når du bakker.

Ønsker du et foredag, book her! – http://www.alexanderskadberg.no/bestill-foredrag/

Bilde: Joachim Goa Steinbru

Comments are closed here.