Det startet i 1. klasse, jeg vil si at jeg var heldig, heldig som fikk muligheten til å bli oppdaget i en så tidlig fase av livet mitt. Med problemstillinger som uro, konsentrasjon og dårlig impulskontroll, så ble det stilt mye spørsmål rettet mot min psykiske helse og hjemmesituasjon.
Med en oppvekst utenom det vanlige, en bror som er narkoman, en mor som har prøvd å holde familien samlet og min avdøde far som var alkoholiker så har endel ting hatt mindre fokus en andre, av naturlige årsaker selvsagt.
Jeg er like glad den dag i dag som jeg var den dagen jeg fikk en forklaring på hva som skjedde med meg, hvorfor jeg oppførte meg som jeg gjorde og hva kroppen ville fortelle meg. Kroppen min var som en motor på 4-5 tusen omdreininger og tankene var helt på vil spor.
Det var i 1 . klasse jeg ble diagnostisert med, diagnosen AD/HD.
Årene gikk å jeg fikk fort et kallenavn hos de rundt meg, kallenavnet ble «han der» jeg hadde plutselig ikke noe navn lengre, ikke noe navn som ble brukt for å få kontakt med meg. Jeg ble bare «han der«. Han som lagde bråk, han som trengte hjelp, han som trenger en ekstra lærer rundt seg som skulle passe på slik at jeg ikke ble sint, som om de skulle ha kontroll på meg?
Forresten så heter jeg ikke «han der» jeg heter Alexander, for guds skyld!!!
Hva kan skolen gjøre bedre?
(Noen av de tingene jeg nevner her hadde gjort min skolehverdag enklere å takle)
Jeg mener at skolene i Norge må bli flinkere til den psykologiske biten som gjelder ADHD, det å kunne få hjelp til å sette seg inn i hvordan enkeltpersoner kan føle seg med en slik diagnose og at følelsene går mye opp og ned.
Det at man av og til lukker lukket på boksen, slik at det svartner skal ikke være noe tabu, men heller ha en forståelse for det. Det er veldig individuelt hvordan man føler seg, men samtidig er det mange som har mye tanker rundt hvordan man skal takle ulike situasjoner rundt diagnosen.
Når jeg møter lærere, rektorer, barn og unge på skoler rundt om i Norge så behøver ikke ADHD alltid være et positivt samtale emne. Personlig blir jeg ikke overrasket over hvor lite informasjon enkelte har rundt diagnosen.
Jeg blir bekymret over at vi ikke har satt oss mer inn i hverdagen, historiene og den faglige kunnskapen som ligger til grunn for alle opplysninger som vi vet/burdet vite rundt diagnosen.
Skolene må bli like flinkere til å høre barne stemmene, voksen stemmene og de med erfaringsbasert kunnskap, på lik linje som de velger å høre på leger og professorer osv..
Faglig kunnskap og erfarings basert kunnskap sammen er som gull, husk på det!
NB!
Spør meg og bruk meg for det jeg er verdt, jeg kan gi deg/dere råd hvis det er ønskelig.