Hver morgen går jeg igjennom hvordan min hverdag skal være , den er til tider mer utfordrende en andre.
Mennesker rundt meg kan ofte bli sliten av all den energien jeg sprer om meg.
Samtidig så kan de bli i godt humør av det. Av og til får jeg høre at jeg er som ”Elefanten” i rommet
Under planleggingsmøter tenker jeg stort, større en de fleste, mens andre rundt meg tenker slik som man burde tenke, nemlig et steg av gangen.
Hvorfor fikk ikke jeg høre om den et-steg-av gangen metoden tidligere, kanskje hadde ting blitt gjort annerledes?
Jeg tar også meg selv i å røyse meg opp, gå rundt i huset uten å vite helt hvor jeg skal.
Kjøleskapet er min bestevenn og blir lukket opp, men ikke igjen.
Oppvaskmaskinen blir satt på uten at det er nødvendig og hvem er det egentlig som står opp på morgenen å setter på Metallica på max volume?
På skolen var jeg den som var høyt og lavt, klatret i gardinene, bak ribbeveggen uten noe formening om hvordan jeg skulle komme meg opp eller ned.
Må også innrømme at det er vanskelig å ha en diagnose som ikke synes, av og til ønsker jeg at det vistes på meg at jeg hadde ADHD, som for eksempel en lampe som lyste når jeg var ukonsentrert eller måtte løpe meg noen runder, bare noe som gjør at jeg slipper å fortelle til alle hvordan jeg har det når de situasjonene oppstår.
Jeg er lei av å bli fortalt hvordan jeg helst skulle ha oppført meg.
Jeg er meg, det får holde.
Comments are closed here.