I går pakket jeg tingene mine og reiste til Mo i rana i Nordland for å holde foredrag om ADHD og psykisk helse for barn og ungdom.
Under mellomlandingen i Trondheim- Værnes så ble jeg tatt til sides av en ung mann fra Somalia, han hadde med seg endel reisedokumenter og et brev som noen hadde skrevet for han slik at han kunne vise det til første person han møtte på flyplassen ( som i dette tilfelle var meg)
Slik var brevet skrevet:
”Hei mitt navn er Said Jeg lurte på om du kunne hjelpe meg å finne gate 26. Jeg skal til Mo i Rana å snakker ikke Norsk eller Engelsk, når jeg ankommer Mo i rana skal jeg videre til Nesna hvor jeg skal bo”
for å si det pent så ble jeg bedre kjent med mine mime kunnskaper og Engelske ferdigheter. Selv om han ikke kunne Engelsk så var det ett ord han var tryggere på en andre ord, ordet var Buss.. noe som jeg senere forstod betydde at han skulle med buss fra Mo i rana til Nesna.
Når jeg reiser alene som jeg ofte gjør så liker jeg å sette meg ved siden av et vindu å helst alene hvis muligheten er der, i dette tilfelle ble det noe helt annet.
Sammen gikk jeg og Said inn på flyet, han pekte hvor jeg skulle sitte og utrykker at jeg måtte sitte sammen med han. Han følte nok en trygghet ved å ha meg med på sin siste etappe fra Trondheim til Nesna.
Vi lander i Mo i rana, han sier ikke Takk for turen men han smiler til meg, i dette tilfelle betyr det mer en 1000 ord.
Når jeg tenker på Mo i rana så knyter magen seg og kroppen begynner å reagerer helt unormalt, hendene blir klamme, tankene surrer og minner kommer tilbake til meg som om de var i går.
Dette er nok en helt normal reaksjon siden det er her jeg bodde på institusjon gjennom mange år. Det er også hær jeg fikk muligheten til å bli bedre kjent med meg selv ifht følelsesregisteret: Sinne, avsky, glede og sorg.
Det har rett og slett vært en dannelsesreise utenom det vanlige.
Klokken nærmer seg 18:00 å foredraget skal starte, en spent gjeng setter seg ned for å høre på hva jeg har å si. Første del starter med ADHD og utfordringene rundt denne så mye omtalte diagnosen, publikum følger spent med.
Jeg tenker mye på hva som gjør at ADHD er blitt et så aktuelt tema i samfunnet. Personlig så tror jeg det handler om uvitenhet og at enkelte ikke forstår hvorfor enkelte oppfører seg slik de gjør. Hvorfor skal ADHD være en hindring når det i mine øyne er en ressurs som få får muligheten til å kjenne på. Vi må endre fokuset folkens!
Noe av det viktigste i jobben er også noe av det kjekkeste jeg vet, det er å møte menneskene som har hørt på foredraget til en liten briefing etterpå, selv har jeg mye utbytte av disse møtene. Vi deler ofte historier og snakker mye om diagnosen og hva de forskjellige har opplevd, da alle har sin egen opplevelse av hvordan det er å leve med ADHD.
Turen videre går til Bodø for å slappe av, byen hvor jeg er oppvokst.
